Tre ting å vite først
- •Reaksjonen er nevrologisk, ikke oppdragelse eller manipulasjon.
- •Mindre input hjelper nesten alltid mer enn flere gode råd.
- •Samtalen om hva som skjedde tas etterpå, aldri underveis.
Under shutdown
Hjernen har gått i sparemodus. Personen kan virke fjern, stille eller helt ute av stand til å snakke. Det er ikke avvisning av deg.
Gjør dette
- ✓Senk stemmen, demp lys og lyd
- ✓Tilby et stille rom uten krav
- ✓Bruk korte setninger – eller skriv i stedet for å snakke
- ✓Tilby vann, teppe eller noe tungt over kroppen
- ✓Bli i nærheten uten å forvente respons
Unngå
- ×Ikke still mange spørsmål
- ×Ikke ta det personlig at de ikke svarer
- ×Ikke prøv å løse problemet akkurat nå
- ×Ikke ta på dem uten å spørre først
Under meltdown
Hjernen er overbelastet og slipper ut alt på én gang. Det kan se ut som sinne eller gråt, men det er ikke et valg.
Gjør dette
- ✓Fjern triggere – skru ned lyd, slå av skjerm, gå ut av rommet
- ✓Hold deg rolig selv, pust dypt
- ✓Si tydelig: «Jeg er her, du er trygg»
- ✓Gi rom – fysisk og mentalt
- ✓Tilby trykk (klem, tungt teppe) hvis personen vil ha det
Unngå
- ×Ikke kjeft eller stram opp
- ×Ikke still krav som «ro deg ned» eller «slutt»
- ×Ikke samle publikum
- ×Ikke diskuter det som skjedde mens det pågår
Ved overstimulering
Sansene tar inn for mye. Lys, lyd, lukt, tekstur eller sosial energi blir umulig å filtrere bort.
Gjør dette
- ✓Tilby ørepropper, solbriller eller hette
- ✓Foreslå pause i et stille rom
- ✓Tilby kald drikke eller noe å holde i hånda
- ✓Reduser tempo – snakk sakte og lite
- ✓Hjelp personen ut av situasjonen uten oppstyr
Unngå
- ×Ikke tving fortsettelse av aktiviteten
- ×Ikke spør «hva er galt?» gjentatte ganger
- ×Ikke bruk sterk parfyme eller andre sterke lukter
Etterpå: den viktige samtalen
Vent til kroppen er tilbake i ro – gjerne til dagen etter. Spør hva som var for mye, og hva som hjalp. Bli enige om et signal for neste gang, for eksempel en melding eller et ord som betyr «jeg trenger stillhet nå». Da slipper personen å forklare seg midt i overbelastningen.
Husk deg selv også
Å være pårørende er en jobb som ikke tar slutt. Du er til mest hjelp når du selv har hvile, egne pauser og noen å snakke med. Det er ikke egoistisk – det er forutsetningen for å holde ut over tid.